Jeg er født i midnattsolens rike. Mørketidens land.

Jeg kan ikke minnes snøfrie vintre, ei heller snøfrie julaftener i min barndom, men min bror sier at det var en snøfri julaften, da jeg var ung.

I nord, som ikke er helt “sivilisert” (takk Gud!) som sør, merker du hvor lite menneske er, og hvor mektig naturen er. Jeg har vært værfast på vei til videregående da jeg var ung. Min far og jeg kom halvveis til busstasjonen, fire mil unna, og måtte så snu og kjøre etter veistikker på hjemveien. Det var så kraftig vær at vi til slutt havnet på venstre siden av veien, det var så lite sikt. Vi skjønte det når brøytebilen kjørte forbi på vår høyre side.

Under sånne forhold er det lett å forstå hvorfor våre forfedre, som levde langt nærmere naturen enn oss, feiret midtvinter. Når solen var på sitt laveste, og dagene ble kaldere (januar er typisk kaldere enn desember, til tross for mer sol). Håp var det behov for. Man satt trolig mye inne, isolert i hus fra resten av samfunnet, bare din nærmeste familie og husdyr så du mye til.

Og noe håp var det, selv om dagene ble kaldere så hadde solen snudd. Man kunne koste på seg litt ekstra, og ete litt ekstra og spe på spekket. Se venner og bekjente, kanskje på hedenske festivaler, langt tid tilbake, eller i kirka, de siste hundreår.

For selv om man var i midtvinterens harde mørke og kulde, så kunne man så en spire av håp. Om en mild vår og en varm sommer. 

Jeg håper du har en spire av håp du kan dyrke. Eller at du i det minste har noe du kan søke etter! Gi ikke etter for den harde nåtid. For mørketidene i ditt liv går over, og en dag vil en sommerdag skinne igjen.

-OK HK