Month: November 2018

De fleste tekster som skrives er dårlige, eller i beste fall, middelmådige.

Det er få tekster som faktisk er gode. For det å skrive bra,er vanskelig, det er godt håndtverk, og til tider også en kunst. Jeg oppdaget på universitetet at jeg overhodet ikke kunne skrive akademiske (faglige/vitenskapelige) tekster. I vanskelighetsgrad var det langt over mine daværende evner.

For å skrive mindre dårlig bruker jeg derfor flere hjelpemidler, et par som alle har mulighet å bruke, og et par jeg måtte være student for å få tilgang til.

Det første hjelpemiddelet var et fag om akademisk skriving.Det ble undervist på engelsk av en amerikansk professor. Han var egentlig utdannet innenfor skogfag, men var ekstremt opptatt av godt språk. Han var også svært streng, han nektet studenter tilgang til klasserommet om de var ett minutt for sen til timen. I tillegg var det totalt forbud mot bruk av PC-er i klasserommet og han krevde en innlevering av studentene i uken. Teksten var som regel en omskriving av forrige ukes tekst, da han fokuserte på at all god skriving kom fra omskriving.

Faget er kanskje det beste jeg har tatt. Ingen har lært meg mer om å systematisk arbeide med tekster over tid, Hvordan skrive gode setninger, slik at de passer inn i avsnitt. Hvordan strukturere og plassere avsnitt i en tekst, slik at det blir bedre, eller i det minste mindre dårlig. Og faget lærte meg videre å alltid omskrive, lese høyt for meg selv, fysisk skrive ut teksten og angripe den med rød penn, da det er enklere å oppdage feil på papir enn på en PC-skjerm.

Det neste trikset jeg har for å forbedre tekster var en obligatorisk del av kurset, men jeg kunne fortsette å bruke etterpå:

Skrivesenter.

Skrivesenter er steder hvor dyktige studenter arbeider med å lese over tekstene du leverer til dem. Så kommer de med konstruktive tilbakespill. De påpeker feil og svakheter du har i teksten, og kommer med råd om hva du bør gjøre videre. Og når du først har bestilt en time der, er det et godt spark bak for å arbeide hardere med tekstene dine, slik at de får noe brukbart å lese igjennom.

Til slutt har jeg også to triks alle kan bruke for å få bedre tekster.

Det ene er å bruke nettsiden «http://gunning-fog-index.com». På nettsiden limer man inn teksten og får ut en score (poengsum) som angir hvorvanskelig teksten er. Tallet angir et cirka antall år med skole man behøver for å forstå teksten. 10 er grunnskolen, 13 er hele videregående og 18 er på mastergradsnivå. Tekst som skal leses av alle bør ikke være rangert høyere enn 8, da det er mange som slet seg igjennom ungdomsskolen.

Om du mener at det er viktig at folk forstår det du skriver,eller du ønsker at så mange som mulig kan lese teksten din, bør du prøve å gjøre tallet så lavt som mulig.

Jeg er opptatt av dette, men tekstene mine varier i vanskelighetsgrad. Et eksempel er teksten om min livsløgn som fikk en score på 8,2. En annen tekst jeg har prøv å gjøre så enkel som mulig, men handler om et komplisert tema, er introduksjonen til masteroppgaven min, som fikk 13,5. Denne teksten du leser nå har score på 9,9.

Og jeg har et siste verktøy jeg skal nevne i dag. Det er å ganske enkelt la teksten hvile noen dager, eller i det minste sove en natt, før jeg omskriver den. Da har jeg rukket å glemme den litt, og kan se på teksten med friske øyne. Det er ofte at jeg da oppdager elementære feil og feilslutninger jeg har gjort.

Dette er noen av triksene jeg bruker for å skrive mindre dårlig, og av og til faktisk bra. Jeg kommer nok inn på flere etter hvert, men håper dette er en brukbar start for andre som ønsker å få et bedre skriftspråk

-En ok hestkuk.

Du husker enklere ting du forstår og har innsikt i.

Liker du fotball kan du nok mange fotballspillere, klubber og taktikker, men muligens mindre geografi

Er du derimot glad i geografi er det relativt enkelt å huske nye land i regioner, at Norge er i Skandinavia er enkelt når du vet hvor Skandinavia er, og det å huske at Tanzania er i Øst-Afrika er enkelt å huske når du vet hvor Kilimanjaro og Victoriasjøen er, da (mesteparten) av disse ligger i Tanzania.

Det vi sliter med er ting vi normalt ikke prøver å huske eller forstår.

Når vi f.eks prøver å huske til en eksamen eller forstå et nytt tema.

Da kommer husketeknikker som memo godt med.

Oddbjørn By, kjent for boken sin “Memo” beskriver blant annet en teknikk der vi bruker langtidshukommelsen for å huske nye ting.

Vi husker hus og bygninger enkelt og lenge. Selv hus til fjerne slektninger vi ikke har besøkt på flere år er ofte enkelt å huske på kort notis.

Og mennesker husker enklere bilder enn konsepter og abstrakte ideer. Vi stammer tross alt fra jegere som brukte øynene mye.

Og slår vi disse sammen får vi “palassteknikken”

Et eksempel: vi forestiller oss huset der vi bor, og plassere i fantasien en stor haug med kinakål på trappen. Deretter kan vi plassere en enorm Tandoorigryte i gangen, Mikke Mus med en hagle i stua, og en Iphone på nedsiden av do på badet.

Dette er en måte å huske de fire landene med mest folk i seg på:

Kinakålhaugen på trappa minner oss om Kina, Tandooriegryta om India (indisk mat), Mikke Mus kommer fra USA, og har i tillegg en hagle og Iphonen er på NEDsiden av DOet, I DO NEDSIDA, INDONESIA.
På denne måten kan vi enkelt huske mer eller mindre tilfeldige ting fort.

Vi må bare assosiere det vi skal huske med et bilde. Jo sterkere bildet er jo bedre fester det seg.

Du kan bruke bevegelser, følelser og logikk for å forsterke båndet mellom bildet og assosiasjonen.

Men assosiasjonen må faktisk minne deg på det du vil huske. Det nytter lite å huske brennende hester på trappa om de ikke minner deg på det du vil huske (som f.eks at det brenner med å få tak i mer fôr til hestene).

Et annet tips er å starte assosiasjonen med samme bokstav som det du vil huske, som f.eks Iphone og Indonesia, Herre og Haakon, Lys og Lucifer.

Etter at du har laget en god assosiasjon må dette repeteres noen ganger, og man vil huske det svært godt og nokså fort. 

Den eneste svakheten jeg har sett med denne teknikken er at det er enklere å huske konsepter vi har å gjøre med i hverdagen, og noe svakere på realfag.

Det er enklere å huske historiske figurer og hendelser enn det er å huske aminosyrer. 

Men teknikken er allikevel svært nyttig.

Den har ihvertfall vært det for meg.

-En ok Hestkuk

Lav er en blanding av to forskjellige organismer.

Størstedelen er en sopp, som passer på, eller har “fanget” en mindre del som henter solenergi. Den store delen tar opp kjemikalier og næring fra omgivelsene og nedbør.

Den lille delen kan være en grønnalge eller en cyanobakterie. Den lille delen fanger solenergi som begge delene av laven bruker til å vokse.

Den store delen kalles på fagspråket for “mykobiont”. Myko peker på at det er sopp, bio at det er levende og nt er bare en endelse, en slutt på ordet.

Den lille delen vokser inni den store delen, mykobionten, i ting som kan minne om drivhus. Den lille delen kalles “fotobiont”, foto peker på at det er lys, altså en lysenergifanger, bio at den er levende og nt er fortsatt bare endelsen, slutten på ordet.

Det er litt krangel om de har et “vennskapelig” symbiotisk forhold, eller om soppdelen holder fotobiontdelen fanget. Dette er nokså usikkert.

Det vi vet sikkert er at denne kombinasjonen kan leve i mye mer ekstreme forhold de fleste andre lysfangere, som f.eks planter. Oppå høyfjellet og i steinuren finner man mange lavarter.

De klarer å fange opp mye næring fra lufta, men om det blir for mye luftforurensing dør laven.

Dette kan vi bruke for å lage et enkelt må for luftforurensing.

Om du går fra midten av en stor by som Oslo og utover mot skogen vil du se at antallet arter med lav øker jo mindre luftforurensing det er i luften.

Men å se på naturen kun fra hva det kan brukes til er nokså kjedelig, og en begrenset tankegang. Spesielt når vi kan sette pris på superkule kombinasjoner av liv.

-En ok hestkuk

Jeg har for vane å ofte starte svært godt.

Og etter at jeg har startet og holdt på en stund stopper jeg.

Som oftest på grunn av for store krav til meg selv.

Det jeg setter som mål den arbeidsdagen eller treningsøkten eller måneden er nesten uoppnåelig.

Og jeg stopper helt opp.

Det er litt dette som har ført til at jeg har vært svært perfeksjonistisk av natur før, og oppnådd kortvarige gode resultater, og langsiktige middelmådige resultater.

For å bøte på dette har jeg satt meg et enkelt mål, for å komme meg i farta fortere, og det bygger litt på innlegget mitt om Kaizen, å bli bedre hver dag. 

I stedet for å prøve å få det til perfekt, skalerer jeg det ned til at jeg akkurat klarer å gjøre det. Så lite som jeg må for å gjøre det, og så stort at det fortsatt kan regnes som fremgang.

Skal jeg lære en ny vane som å tegne ofte eller trene setter jeg fram tegnesakene pakker klart treningstøyet.

Og når jeg nærmer meg målet og det jeg har satt meg er altfor ambisiøst skalerer jeg ned og velger å det meste jeg klarer. 

I stedet for å tegne to tegninger i løpet av en time tegner jeg i ett minutt.

I stedet for å trene hard styrketrening i en time velger jeg å ta èn repetisjon med en ok vekt og deretter gå hjem.

Titt og ofte er dette nok til at ballen ruller og jeg allikevel klarer målet mitt.

Og av og til er det bare nok til at jeg fortsetter å holde vanen ved like. Men det er fremgang det og. Og framgang akkumulerer og gjør deg sterkere.

En sneball kan bli til et sneskred.

-En ok hestkuk.

Kaizen

Å bli bedre hver dag.

I Japan dannet det seg i etterkrigstiden en bedriftsfilosofi om å bli litt bedre hver eneste dag.

Ansatte ble anbefalt å fokusere på små daglige endringer og ikke store revolusjoner.

Dette dannet grunnlaget for blant annet firmaet Toyota, mest kjent for driftssikre biler, som tok verden med storm. Teknikken ble etterhvert så suksessrik at den ble eksportert til USA, i form av NUMMI; New American Motor Manufacturing Inc.

Dette virker som en filosofi vi alle kan dra nytte av.

Å prøve å bli litt bedre hver dag er noe vi alle kan gjøre. Om det er å rydde arbeidsplassen litt mer, slik at jobben blir enklere neste gang. Eller å pakke treningsbaggen og ta den med på jobb slik at det blir enklere å komme over dørstokkmila til treningsstudioet.

Og selvsagt, å prøve å være et bedre menneske i dag, enn det man var i går. Men ikke mye bedre, bare litt. Alltid fokusere på små endringer, slik at man ikke sliter seg ut med overambisiøse mål.

Dersom man blir litt bedre hver dag, så vil man over tid bli mye bedre, for de gode vanene og fordelene hoper seg opp. Om du er litt flinkere å trene hver dag vil du om ett år, fem år, være utrolig bedre trent enn det du er i dag.

Og når ambisiøse og enorme mål holder deg vekke fra å prøve. Når perfeksjonsangst overvelder deg, må du fokusere på å gjøre litt hver dag, så litt mer neste dag.

For man spiser en hval, slik man spiser en biff. En bit av gangen.

Og slik blir man bedre, litt hver dag, og en dag om gangen.

-En ok hestkuk.

Vi lider mer fra våre tanker enn fra virkeligheten.

De fleste krangler jeg har lidd meg igjennom har aldri skjedd. Men jeg har forberedt meg på dem, hisset meg opp over dem, og hatt et dårligere liv på grunn av dem. Og når jeg trodde krangelen skulle begynne har jeg funnet ut at det knapt var en bagatell, en storm i et vannglass. 

Og ting jeg føler forferdelig skyld for, er også stort sett bagateller. Jeg
er langt strengere mot meg selv enn andre. Og jeg er nok langt fra den eneste. 

For å minne meg selv om å ikke straffe meg selv i mine tanker, og å konfrontere de mindre, men virkelige problemene mine, tenker jeg på sitatet fra Seneca den yngre:

“Vi lider mer fra våre tanker enn fra virkeligheten.”

Og et annet ordtak jeg er usikker på kilden til:

“Ikke straff et individ for våre alles synder.”

Som jeg snur til:

“Ikke straff deg selv for våre alles synder.”

For om du aksepterer hva du er i dag, kan du bli bedre imorgen.

-En ok hestkuk

Hvorfor vil jeg skrive så mye i november?

En av mine inspirasjoner er nanowrimo. Det er en skrivemåned, hvert år, i november, for folk som ønsker å bli forfattere. På 30 dager, fra 1.-30. november skal du skrive 50 000 ord, cirka 1667 ord hver dag. Gjør du dette kommer på opp på en normal bok, og over halvveis til en bok på størrelse med den første boken i Harry Potter-serien, som var 79 644 ord.

Det er med andre ord en enkel metode for å skrive mye. Og jeg ønsker meg jo mengdetrening i skriving.

Så hvorfor gjøre det vanskelig?

Derfor prøver jeg.

Det er en stund siden sist innlegg. Jeg skrev om store ting, om triste ting, og om dype ting. Jeg fikk en enormt god respons. En respons så overveldende positiv at jeg fikk prestasjonsangst for å legge ut nye innlegg. Jeg er, som jeg har nevnt før, perfeksjonist av natur. Det tok meg seks måneder fra første kladd på innlegget mitt om min livsløgn til jeg klarte å legge ut.

Continue reading