Jeg har, som så svært mange andre rundt årsskiftet, plaget meg selv med hvordan jeg skal bli et nytt og bedre menneske enn året før. Hvert år prøver jeg å forbedre meg, og hvert år har jeg en nokså middels suksessrate. Allikevel tror jeg at jeg har en høyere suksessrate enn folk flest. Ikke fordi jeg er bedre enn folk flest, men langt staere (et trekk som kan være både negativt og positivt). Staheten gjør at jeg utholder lengre før jeg gir opp. Allikevel har dette ikke medbrakt alt det positive jeg har ønsket meg, og jeg har fundert lenge på hvorfor.

Lydboken “The Subtle Art of Not Giving A F*ck” av Mark Manson ga meg på andre gjennomlytting grunnen til at jeg ikke lyktes med de fleste av de nye vanene mine.

Jeg ønsket egentlig ikke disse vanene. Jeg ønsket jo svært gjerne resultatet, som de fleste av oss gjør, men jeg ønsket det ikke nok til å utholde vanene og alle offer jeg måtte gjort for å oppnå resultatet. Selvsagt, om du spør du meg om jeg f.eks ville vært en kjent musiker med millioner av mennesker i min tilhengerskare og millioner av kroner på min konto ville jeg svart ja. Men om du spør om jeg ville vært villig til å øve flere timer nesten hver dag i nesten alle uker i et år for å bli god nok til å oppnå dette ville jeg svart nei. Jeg er tross alt ikke spesielt interessert i musikk.

Skal du bli god i noe, lønner det seg å ha en genuin interesse i det.

Denne sammenligningen, samt mer som sto i boka,  gjorde at jeg forandret synet på hvordan jeg skulle endre meg ved nyttårskiftet. Jeg spurte meg selv hva jeg egentlig ønsket, ikke hva jeg “burde” prøve å bli. Deretter begynte planleggingen. Hvordan kunne oppnå dette. Jeg startet med å legge ut denne posten på facebook første januar:

Og i et nøtteskall er dette hva denne bloggen skal handle om. Å bli et bedre menneske, å bli mer egoist, finne ut hva jeg vil, og selvsagt: Hvordan gi mer faen.

 

Og det er kanskje ikke den edleste eller nobleste starten en blogg har hatt.

 

Men for å være helt ærlig:

 

Æ gir mæ litt faen.

 

-En ok hestkuk.